Småhistorier fra Byskov

Byskov har aldri hatt kirke, skole eller kro. Men historier har det vært nok av. Her er et utvalg av dem som folk i bygda har fortalt videre - de fleste fra boka Byskov - herfra min verden går.

Bytyren Birch Kristoffer

Den 18. juni 1922 ble Byskov Kvægavlsforening (Byskov storfeavlsforening) stiftet. Eller rettere sagt: en tyrestasjon, for ifølge forhandlingsprotokollen hadde foreningen bare ett formål - å kjøpe en tyr av rasen Rød Dansk Mælkerace. Femten medlemmer med til sammen 83 kyr gikk sammen, tok opp et lån på 2000 kroner og kjøpte tyren. Han het Birch Kristoffer.

Gårdbruker Chr. Jensen ble fôrvert for ett år av gangen. Han fikk 1,50 kr. om dagen - og gratis bedekning av sine egne åtte kyr. Skulle tyren vise seg å være "fyrig", kunne den i begrenset omfang også brukes til andre enn medlemmenes 83 kyr, naturligvis til forhøyet pris.

I august 1925 fikk styret "blodfornyelsestanker". Birch Kristoffer ble satt på auksjon blant medlemmene, og hammeren falt ved 1000 kroner - til Chr. Jensen. Forslaget om å kjøpe en ny tyr ble lagt til side, og det samme ble forhandlingsprotokollen. Foreningen rakk aldri å få mer enn sitt aller første styre.

Historien er for øvrig skrevet ned av Hans Suhr fra Vægtergården (Vektergården).

Bodille på dyrskuet

Oppe på loftet på Vægtergården henger en hel rekke dyrskueskilt på snorer - mange av dem fra den store oksen Tarzan. Ett av dem er fra fellesdyrskuet for de østlige øyene (Fællesdyrskuet for de østlige øer) i Roskilde i 1987: katalognummer 789, 22 poeng for type. Under har noen skrevet med blå kulepenn: Bodille.

Akkurat som Tarzan og de andre dyrene på skiltene var Bodille en simmental, en stor og kraftig storferase fra Sveits. Kua tilhørte Hans og Kis Suhr, og hun var oppkalt etter Bodil fra Smedehuset på andre siden av landsbydammen - smed Alfred Jørgensens eldste datter, som hadde tjent som ung pike i huset på Vægtergården. Bodil var mormoren til Lars Sommer, som i dag eier gården. Så nå henger skiltet med navnet hennes på hans eget loft.

Grevlingen som ble servert som vêr

I 1888 slo Rasmus Kristiansen seg ned som smed i Byskov, på et lite husmannssted ved Lille Byskovvej. Han og kona Amanda fikk 13 barn, og hjemmet var fattig.

En dag serverte Amanda litt kjøtt for Rasmus. Det var Niels Sommers vêr, sa hun - og det var Rasmus svært godt fornøyd med. Da han hadde spist, fortalte hun sannheten: det var en grevling som Johansen på Skovbjerggaard hadde skutt. "Smederasmus" gikk for å være en meget hissig mann, og han kastet de avgnagde beinene etter Amanda.

Han ble for øvrig 90 år. Den gamle smia står ennå på Lille Byskovvej.

Ismølla på landsbydammen

Når landsbydammen var frosset til, bygde barna i Byskov en ismølle. En påle ble slått ned gjennom isen til bunnen, slik at den stakk en meter opp, og på toppen ble det festet en lang stang med en kraftig spiker. I enden av stangen satt en krok, der man hektet på sleden sin. Så dyttet en flokk barn stangen rundt, og sleden fikk en betydelig fart. Det var absolutt ikke ufarlig hvis den rev seg løs.

Da ismøllen var gått av moten, hogg man i stedet isen opp i flak - "camper" eller "klamper" - og hoppet fra flak til flak for ikke å falle i det iskalde vannet. Mogens Sommer, som fortalte om dette, prøvde selv å falle i. "Men det var ikke så farlig, for jeg bodde like ved dammen."

Om sommeren red karene hestene gjennom dammen for å skylle leiren av bena deres, og barna fikk av og til være med og ri. Og hele året måtte man selvfølgelig passe seg for Tang Rasmus.

Brevene fra Skovbjerggaard

Fra 1888 til 1892 skrev Lene Pedersen på Skovbjerggaard brev til sønnen Laurits, som studerte teologi i København. Brevene er bevart, og de gir et sjeldent innblikk i hverdagen i Byskov for over hundre år siden: innhøstingen som varte til etter klokken ni om kvelden, malten som skulle males, og gammelgildet, der bøndene fra Byskov og Klodskov danset til klokken to om natten.

Den 8. mai 1892 skrev hun: "I Fredags havde Vægterens Hans bryllup, vi var blevet bedt med alle sammen." Det var Hans Olsen Vægter fra Vægtergården som giftet seg.

Samme år skrev hun om en ulykke. Naboen Hans Larsens gård brant fra klokken fire om ettermiddagen til langt utpå kvelden. Man mente at barna hadde lekt med svovelstikker og tent på stakkene. Roejentene, som tok opp sukkerbeter like ved, slo straks alarm, og Gunilla bar tøy ut av huset helt til taket falt ned. Familien fikk reddet nesten alt innbo og alle dyrene - og bodde deretter hos familien Pedersen på Skovbjerggaard mens gården ble bygget opp igjen. "Der går jo heller ikke så lidt mad til, til så stor en familie," skrev Lene.

Da naboene dyttet såmaskinen inn i ilden

Byskov har hatt sine branner. I 1916 slo lynet ned i Rudolf Davidsens eiendom, og hans syv år gamle datter Hedvig sto i vinduet hos naboen og så hjemmet sitt brenne. I 1952 slo lynet ned i Georg Andersens stråtak på Klodskovvej, og brannvesenet kjørte feil, for den gang fantes det verken veinumre eller husnumre - og det regnet så mye at man ikke kunne se røyken.

Men den beste brannhistorien er fra 1938, da Carl Nielsens stråtekte hus på Lille Byskovvej brant ned til grunnen. Carl Nielsen eide en såmaskin sammen med flere naboer. Avtalen var at han huset maskinen, mens naboene betalte brannforsikringen. Da naboene kom til brannen, så de at Carl Nielsen hadde rukket å trekke såmaskinen ut. Det syntes de var i overkant nidkjært - de hadde jo betalt forsikringen i mange år - så de dyttet den inn i det brennende huset igjen.

Det var en dårlig idé. Carl Nielsen hadde nemlig aldri fått den forsikret. Naboene bestemte at han ikke skulle være med på deres neste såmaskin.

Byskov hadde i mange år sine egne brannmenn. I 1962 var de sju, med gårdbruker Harry Christensen som brannfogd - og smed Alfred Jørgensen fra Smedehuset som en av brannmennene. Deres viktigste oppgave var å holde brannvakt så lenge det var ild.

Himmerighuset

Midt i Byskov, bak og øst for Vægtergården, lå det en gang et lite hus med et vakkert navn: Himmerighuset. Det var oppkalt etter en tidligere beboer, festebonde og grindvokter Niels "Himmerig", som hadde ansvaret for grindene i gjerdene mellom Byskov og nabobyene. Senere drev eieren ulovlig skjenking i huset - det støyet, og til slutt ble huset revet.

Rundt 1860 ville sognet kjøpe huset til fattighus for sognets gamle og syke. Det kostet 300 riksdaler. Men gårdbruker Peter Vægter fra den andre Vægter-gården stemte imot, fordi huset lå for tett inntil gården hans - og den gang kunne ikke kommunen tvinge gjennom et kjøp. Peter Vægters motstand førte til at ingen i Byskov fikk et fattighus som nabo.

Årets landsby

Nørre Alslev kommune valgte i en årrekke "årets landsby", og i 1995 ble Byskov kåret til årets landsby for 1996. Kriteriene var aktivitet og godt samhold. Lørdag 16. september 1995 ble hedersbeviset overrakt til beboerforeningen ved et kaffebord på Skovbjerggaard, der ordføreren holdt tale og ga 2000 kroner til foreningens kasse - blant annet til en lekeplass. Og det ble satt opp skilt ved innfartsveiene til bygda, slik at alle kunne se at Byskov er et godt sted å være.

---

Kilder: Ketty Lykke Jensen, Byskov - herfra min verden går (2010): Hans Suhr om tyreforeningen (s. 43), smedene i Byskov (s. 38-39), Mogens Sommers erindringer om landsbydammen og brannene, brevene fra Skovbjerggaard 1888-92, fattighuset (s. 30-31, 126) og "Byskov - årets landsby". Bodille: dyrskueskiltet på loftet på Vægtergården og familiens egen fortelling.